Skiensjuvelen: Fritidsparken

Det er mandags formiddag. Jeg husker det som det var igår. Den lille babyen - og den ganske så usikre pappaen. Alt endret seg i vannet med trygge og kloke instruktører. Vi sang og plasket av hjertens lyst. Det er ingenting bedre enn å være i Skien Fritidspark.

Jeg tror ikke helt jeg forsto hva jeg var med på, da Jens Stoltenberg åpnet Skien Fritidspark 18.juni 2008. Jeg var jo stolt som alle andre, men jeg forsto ikke da hvilken juvel som politikerne enstemmig hadde tort å satse på.

Jeg forsto det litt mer da Skien var på alles lepper fordi artistene som vant delfinalen i Melodi Grand Prix i Skien alltid vant hovedfinalen i Oslo. Som journalistene skrev «Det er noe med Skien». Av oss fikk de Alexander Rybak, Didrik Solli Tangen – og Stella Mwangi.

Jeg forsto Fritidsparken som kulturarena litt mer da jeg tilfeldigvis kjørte forbi da Hans Majestet Kogens Garde skulle ha arrangement i Fritidsparken, foran tusenvis av publikummere. For ikke å snakke om da min nevø sammen med resten av Grenlands ungdom sikret seg billett for å se verdens beste basketballspillere, Harlem Globetrotters, i aksjon.

Men det som selvsagt teller mest og som virkelig gjorde at jeg forsto Fritidsparken, er våre nærmeste. Når mine barndomsvenner fra Kragerø og en skokk med unger helst vil møtes for å bade i Fritidsparken.

Gleden man får av å se de lysluggede små springe inn i badet som for dem er verdens beste sted. Se de rødsprengte klorøynene glippe på vei hjem etter timesvis med herjing og pur barnelykke.

Fritidsparken er stedet vi plutselig havnet, da vi skulle drikke ut nervøse bruder. Enten vi nøt rolige og behagelige timer i velværeavdeligen, eller vi tok på oss rutebukser og kjørte full curlingkamp i en full ishall. Vi lo hemningsløst begge steder, omgivelsene var trés bien for glade festdeltakere.

Himalaya klatrepark satte både små og store nerver i bevegelse da vi får første gang fikk prøve å klatre, rutsje og på andre måter komme oss gjennom parken inni Fritidsparken. Jeg er vel trolig ikke den første man velger å ta med seg på klatretur, men også den grasiøse og smidige Bohmann håndterte å manøvrere seg rundt. Mestringsfølelse for små, og mestringsfølelse for stor. Kanskje størst for den store.

Forståelsen av Fritidsparken som vintersted satt lenger inne, og kom snikende med skiturer rundt fritidsparken. Men det var først da en hel gjeng pakket med seg pølser, appelsin og kvikk-lunsj, leide seg skøyter og lekte Bambi en hel dag, at jeg forsto at Fritidsparken i vinterskrud også fungerte utmerket. Skøytebanen var stappfull av glade barn og foreldre med pågangsmot.

Til det vil jeg si: alle byer har sine egne juveler. Skien Fritidspark er en av våre. Den må vi pusse og vise frem ved enhver gylden anledning. Det koster samfunnet penger, men verdien av det for lokalsamfunnet vårt er uvurderlig.

Nå er kidsa eldre - men entusiasmen like stor. Vi synger kanskje ikke like mye sammen i bassenget, men tryggheten og kjærligheten til vann og Fritidsparken er tydelig for ethvert øye som vil se. 

Vi må derfor gnikke og gnu på våre juveler. 

Nyt den.