Nesten halvparten av oss kjenner noen som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Seksuelle overgrep skjer oftere, nærmere og er mer skadelig enn vi tror. Likevel er det skremmende stille.

650.000 kvinner og menn har vært utsatt for seksuelle overgrep i Norge (NKVTS). Til sammenligning blir cirka halvparten smittet av influensa hver vinter. Når det gjelder influensa, så er hele landet operativt. Vi trykker på den store røde knappen i det øyeblikk vi får informasjon om at smitten starter. Befolkningen får tilbud om vaksinering, media og myndigheter gir oss daglige oppdateringer.

Hva gjør vi med de 13 % av befolkningen som har et eller flere overgrep bak seg?

Jeg tør påstå at vi gjør forsvinnende lite.

«Visste du at en undersøkelse gjort i USA blant fanger dømt for besittelse av overgrepsbilder, viste at 85 % hadde begått seksuelle overgrep selv, og hadde i snitt 14 ofre hver, men at ingen av dem var dømt for det?»

Vi vet at det i snitt tar nesten 18 år før overgrepsutsatte forteller om det til noen. 18 år kan være hele barne og ungdomstiden til en av våre naboer, kolleger eller barn. 18 år kan være en tredjedel av hele arbeidslivet ditt. 18 år kan være 6570 dager som du reflekterer over hva du har opplevd.

Politikkens vesen kan til tider oppleves som at saker det er vanskelig å snakke om sjelden blir gjenstand for politisk debatt. Denne saken er for viktig til å bli tiet i hjel. Vi må kollektivt tørre å ta ansvar for å utvikle viktige og riktige tiltak som forebygger overgrep, men også som sikrer riktig oppfølging til dem som er utsatt.

«Visste du at FBI antar at mer enn 750.000 overgripere trakterer nettet daglig, og at det legges ut 20.000 nye overgrepsbilder hver dag?»

Et av tiltakene kan være å skolere kommunens ansatte, faste skoleringer av kommunens ungdom, aksjoner knyttet opp mot russefeiringer, økonomiske ressurser til behandlingstilbud, folkemøter – listen er uendelig. Vi må ta inn over oss at seksuelle overgrep skjer oftere, nærmere og er mer skadelig enn vi tror. Nabokjerringa må vekkes, vi må engasjere oss i de tilfeller man er bekymret. Tar man feil, så er det ingenting bedre enn det, men faren ved å ikke tørre å spør eller å agere, gjør at de aller fleste overgrep nå skjer i det skjulte. Alle har et ansvar for å gjøre oppveksten trygg for barn. Barn trenger modige voksne – hjemme, på skolen, i barnehagen, på fritidsarenaene – på alle de arenaer der barn er. Bryt tausheten.

«Visste du at anmeldte tilfeller av incest og voldtekt både henlegges og frikjennes oftest?»

Flere av kommunene i Telemark har vedtatt gode handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, men det vi ser nå – er at tematikken knyttet til seksuelle overgrep – ofte blir en svært marginal del av det viktige arbeidet som gjøres opp knyttet til vold. Her er kjernen i hvorfor vi må selvstendig utvikle egne tiltaksplaner for å bekjempe overgrep.

Jeg er stolt av Skien på mange måter. Denne gang er jeg stolt av Skien fordi Skien skal som en av de første kommunene i landet utarbeide en handlingsplan for å bekjempe seksuelle overgrep.

Det er offensivt, fremtidsrettet og ansvarlig….. og på tide.

Arbeiderpartiet trengs mer enn noen gang

I Varden, side 3, 23.08.21 skriver PhD Jan Magne Stensrud en lengre refleksjon med konklusjon om at Arbeiderpartiet er utgått på dato.

Å hevde at et parti med velgeroppslutning på +/- 30 % er i overkant arrogant, men vi vil ta for oss noen av påstandene Stensrud kommer med.

Frihet for arbeidsfolk på slutten av 1800-tallet var opplagt noe annet enn det det er i dag.

Man hadde ikke grunnleggende rettigheter, mens vi i dag har utvikla lov- og avtaleverk for å beskytte arbeidere. Det er likevel langt derfra til å trekke slutningen om at all urettferdighet borte. Det som imidlertid er riktig – er at kampene om rettferdighet endrer seg, i takt med at samfunnet endrer seg.

Arbeiderpartiets historiske, men også dagens hovedmål – er arbeid til alle. Det er ikke et utdatert standpunkt når man tar inn over seg dagen i dag. Bare i Skien, er 9.880 personer i arbeidsfør alder, helt eller delvis ute av arbeidslivet. Det er enorme tall, og krever fundamentale samfunnsendringer. Hovedmålet om arbeid til alle – vil alltid være Arbeiderpartiets mantra, fordi veien til frihet – henger tett sammen med arbeid. Det handler om at du får mestring for å forsørge, men også rett og mulighet til å ta del i boligmarked. Det handler om opplevelsen av å ha kolleger og et sosialt fellesskap, og evnen til å skape verdier – som vi i fellesskap skal dele. For å skape arbeidsplasser må man ha en aktiv stat som driver fremoverlent næringspolitikk, fremfor å systematisk selge seg ut av sine eirskap. Gjennom å bruke statens verktøykasse – økonomiske ressurser, regelverk og offentlige anskaffelser – har vi mulighet til å skrive neste kapittel i vår industrihistorie.

Arbeiderpartiet er et reformparti, som først og fremst driver politikk etter de lange linjene, fremfor de korte, populistiske løsningene. Vi har vært pådrivere for nødvendige reformer som gir folk frihet, det skal vi fortsette med. Noe av det viktigste som står på trappene akkurat nå – er en reform av offentlig sektor. Det er for mange i offentlig sektor som stadig bruker mer tid på papirarbeid, kontrollrutiner og rapportering. Altfor mange av oss møter et system der de som bestemmer er for fjernt fra folk, og der tjenestene først og fremst styres etter målbare indikatorer og resultater, fremfor kvalitet for hver enkelt bruker.

Inntektsforskjellene i Norge har økt, og dermed også økende sosiale helseforskjeller – beviselig på grunn av en usosial skattepolitikk. Vi må forstå at økte forskjeller er den største trussel mot tillit og fellesskap. Det er grundig dokumentert at samfunn med små forskjeller skaper flere verdier. Flere kan ta risiko og starte nye bedrifter – og om det går galt og du går konkurs, så mister ikke barna dine skoleplassen, eller bestemoren din sykehjemsplassen sin av den grunn. Økende forskjeller i Norge har gitt oss over 100.000 familier i lavinntekt. Tallet øker parallelt med at de rikeste får mer, og at skattelettelsene i 2021-kroner har oversteget den nette sum av 34 milliarder kroner.

Arbeiderpartiet mener at vi sammen er sterkere, enn vi er hver for oss. Vi må se folk i øynene, og vite at deres liv kunne vært vårt liv, at det er tilfeldigheter hvor vi ble født, hvor god helse vi har – eller hvem som trenger fellesskapets solidaritet neste gang.

Norges vei fra fattig samfunn til et rikt land handler aller mest om et sterkt fellesskap og om å få til noe sammen.

Små forskjeller og sterke fellesskap. Solidaritet på tvers av generasjoner og økonomi. Dette er det Norge jeg vil at mine barn skal vokse opp i, og det partiet jeg fortsatt vil være en del av.

Arbeiderpartiet trengs mer enn noen gang.

Like sikkert som at sommeren kommer, så kommer debatten om hvor mye pride folket tåler å bli eksponert for. 

Antall flagg, hvor skal det flagges, hva skal sendes på tv, hvem skal få danse - hvor mye klær kan man ha på seg. Det er merkelig hva man klarer å engasjere seg i. 

Det siste nye - er en kommunestyrerepresentant Sondre Melås, i Nome kommunestyre. 

For alle kommunestyremedlemmer i Nome, minus Melås - var man spesielt opptatt av at LHBT-befolkningen skal anerkjennes og behandles som alle andre, og derfor ønsket dem å delta i feiringen med sin symbolske støtte, ved å heise «Pride»flagget.

Sondre Melås har i flere innlegg kritisert kommunestyrets beslutning, som han naturligvis er i sin fulle rett til. Han tar imidlertid feil når han hevder at ved å støtte Pride må man enten være helt enig med alt organisasjonen Fri står for, eller så har vi ikke forstått hva Pride er og hva regnbueflagget egentlig betyr. Det er ikke riktig. Vi forstår meget godt både hva Pride er, og hvorfor det er vedtatt å flagge i en drøss av landets kommuner.

Pride er ingen ideologi, men en kamp for frihet, rettigheter og solidaritet, som heldigvis de fleste kommuner og politiske partier stiller seg helhjertet bak.

Det overrasker meg imidlertid ikke, at Melås med meningsfeller mener «det har gått for langt». LHBT-bevegelsen har nemlig lykkes såpass godt med å endre det norske folks holdninger at motstanderne nå oppleves marginalisert. Å kjempe mot utviklingen har alltid vært vanskelig. Da er det naturlig å endre retorikken, i håp om at folk lar seg forlede.

Vi forledes imidlertid ikke, og premissene Melås legger til grunn er feil.

Pride har gradvis vokst frem, fra opprøret på Stonewall i 1969, til folkefester i de største byene, faktisk skal Fyresdal avholde sin første Pride-markering 21 august. En fantastisk utvikling.

Når Melås nå fremstiller seg og sine meningsfeller som stakkars underkuede motstanderne som vil sikre ytringsfriheten og bibelens ord, er det all grunn til å være på vakt og å bli provosert. Melås fremstår mer opptatt av fremtiden til konservative, enn av alle dem som blir mobbet, mishandlet og fengslet på grunn av sin seksuelle legning eller kjønnsidentitet. Det virker heller ikke som om han ser at det nettopp er slike holdninger som muliggjør forfølgelsen som vi heldigvis har slått mer og mer ned på, i vårt samfunn.

I mange land går utviklingen feil vei. Utviklingen kan snu også i Norge. Så kampen er dessverre ikke over.

Ytringsfriheten er ikke truet av oss som heier på Pride. Den er truet av regimer som undertrykker LHBT-befolkningen.

Min religiøsitet er opplagt ulik, enn Melås sin. Min påstand er nemlig at det verken er Jesus eller skriften som er problemet, men fotfolket hans her på jorden - som hindrer en inkluderende kirke eller samfunn. Den Jesus jeg tror på, ville gått aller først i Pride, fordi han var opptatt av fellesskap, kjærlighet og menneskers ukrenkelige verdi.

Han omgav seg med alle slags mennesker som på sin tid var utstøtt av andre; fattige, prostituerte, fariseere, kvinner og spedalske.

Skal man forsøke å følge Jesus' eksempel burde vi alle forsøke å akseptere alle slags type mennesker, og fremfor alt - la det være opptil Ham å foreta dom når tiden er kommet.

Det er mandags formiddag. Jeg husker det som det var igår. Den lille babyen - og den ganske så usikre pappaen. Alt endret seg i vannet med trygge og kloke instruktører. Vi sang og plasket av hjertens lyst. Det er ingenting bedre enn å være i Skien Fritidspark.

Jeg tror ikke helt jeg forsto hva jeg var med på, da Jens Stoltenberg åpnet Skien Fritidspark 18.juni 2008. Jeg var jo stolt som alle andre, men jeg forsto ikke da hvilken juvel som politikerne enstemmig hadde tort å satse på.

Jeg forsto det litt mer da Skien var på alles lepper fordi artistene som vant delfinalen i Melodi Grand Prix i Skien alltid vant hovedfinalen i Oslo. Som journalistene skrev «Det er noe med Skien». Av oss fikk de Alexander Rybak, Didrik Solli Tangen – og Stella Mwangi.

Jeg forsto Fritidsparken som kulturarena litt mer da jeg tilfeldigvis kjørte forbi da Hans Majestet Kogens Garde skulle ha arrangement i Fritidsparken, foran tusenvis av publikummere. For ikke å snakke om da min nevø sammen med resten av Grenlands ungdom sikret seg billett for å se verdens beste basketballspillere, Harlem Globetrotters, i aksjon.

Men det som selvsagt teller mest og som virkelig gjorde at jeg forsto Fritidsparken, er våre nærmeste. Når mine barndomsvenner fra Kragerø og en skokk med unger helst vil møtes for å bade i Fritidsparken.

Gleden man får av å se de lysluggede små springe inn i badet som for dem er verdens beste sted. Se de rødsprengte klorøynene glippe på vei hjem etter timesvis med herjing og pur barnelykke.

Fritidsparken er stedet vi plutselig havnet, da vi skulle drikke ut nervøse bruder. Enten vi nøt rolige og behagelige timer i velværeavdeligen, eller vi tok på oss rutebukser og kjørte full curlingkamp i en full ishall. Vi lo hemningsløst begge steder, omgivelsene var trés bien for glade festdeltakere.

Himalaya klatrepark satte både små og store nerver i bevegelse da vi får første gang fikk prøve å klatre, rutsje og på andre måter komme oss gjennom parken inni Fritidsparken. Jeg er vel trolig ikke den første man velger å ta med seg på klatretur, men også den grasiøse og smidige Bohmann håndterte å manøvrere seg rundt. Mestringsfølelse for små, og mestringsfølelse for stor. Kanskje størst for den store.

Forståelsen av Fritidsparken som vintersted satt lenger inne, og kom snikende med skiturer rundt fritidsparken. Men det var først da en hel gjeng pakket med seg pølser, appelsin og kvikk-lunsj, leide seg skøyter og lekte Bambi en hel dag, at jeg forsto at Fritidsparken i vinterskrud også fungerte utmerket. Skøytebanen var stappfull av glade barn og foreldre med pågangsmot.

Til det vil jeg si: alle byer har sine egne juveler. Skien Fritidspark er en av våre. Den må vi pusse og vise frem ved enhver gylden anledning. Det koster samfunnet penger, men verdien av det for lokalsamfunnet vårt er uvurderlig.

Nå er kidsa eldre - men entusiasmen like stor. Vi synger kanskje ikke like mye sammen i bassenget, men tryggheten og kjærligheten til vann og Fritidsparken er tydelig for ethvert øye som vil se. 

Vi må derfor gnikke og gnu på våre juveler. 

Nyt den.

Møt hat med fellesskap

Lan Marie Berg (MDG) er byråd i Oslo, og mottar stadig hets, hat og ulovlige kommentarer om eller til seg selv. Hjelper det henne at vi «slår ring om» eller sier høyt at «nok er nok»? Jeg har til gode å møte en eneste person som erklærer seg for hat og hets, og tror det må forventes hakket mer av oss – hvis vi skal bidra.

Mange roper om høyere bøter og fengsel, og også jeg mener straff kan være viktig. Spesielt fordi det er allmennpreventivt. Men jeg etterlyser en større samtale om tiltak mot hets, trusler og sjikane før det har skjedd. Basert på egne erfaringer har mange som ytrer seg innenfor kategori hets og sjikane et liv som få misunner dem. I min siste erfaring kan jeg lese av avhør at han som ytret slikt er en godt voksen mann som mottar sosialstønad, vært arbeidsledig i svært mange år og ikke har familie eller nettverk rundt seg. Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at hatet hans hadde vært mindre, om omgivelsene hadde vært annerledes.

Som folkevalgt skal man tåle mennesker som roper, fordi de har det opplagt vondt. Men enkelte passerer grensen for at ytringer blir til hets og sjikane. Hva er da verktøyet vårt, mer enn å rope at «nå er det nok»? Jeg har tre forslag:

1. Jeg tror vi må snakke mer om årsaken. Jeg tror vi må snakke mer om at vi stadig oftere hører om mennesker som har ligget døde i årevis før de er funnet, eller drapsmenn som naboer knapt vet navnet på. Det er vi i storsamfunnet som har forsømt oss. Hvor er nabokjerringa, borettslagsfestene eller velforeningenes årlige begivenhet? Jeg tror svaret på hat er mer fellesskap både på system og individnivå, lenge før hatet blir så stort som det for enkelte blir. Min påstand er nemlig at haterne først og fremst tilhører ekko-kammere, der vi andre ikke «orker» å ytre vår mening – og slik sett stilletiende bekrefter minoritetsopplevelsen haterne sitter med.

2. Det offentlige Norge stiller opp hvis du er syk eller begår kriminelle handlinger. Hvis jeg slår mannen min, så stiller tjenestene opp på rad og rekke: Barnevern, familievernkontor, alternativ til vold, politi, rask psykisk helsehjelp eller andre – vil være naturlige i å bistå. Hva gjør vi (samfunnet) dersom jeg først og fremst slår via mine teknologiske hjelpemidler som messenger og sms? Er det da kun straff som er vår metode? Jeg tror det må utvikles klare alternative straffereaksjoner som innebærer fysisk møte med den man hater og opplæring i samfunnsstruktur, nettvett og mobbing.

3. Når barna våre starter i første klasse så mottar de en fadder fra et klassetrinn noe høyere, ved begynnelse på høyere utdanning mottar vi en egen faddergruppe for å inkludere oss på det nye studiestedet vårt. Røde Kors har utviklet prosjekter knyttet til flyktninger og fadderfamilier. Det er en form for at det kollektive tar ansvar for individet. Jeg tror vi alle burde hatt en fadder fra vi startet her i livet, kanskje en gruppe til og med. En gruppe som vi visste hadde et lite blikk – og et ansvar for å følge oss på veien videre. Et slags menneskelig sikkerhetsnett ut over systemene våre. La oss starte med alle nybosatte for eksempel. Velkommen til Skien, informasjon om tjenestene våre – og din helt egne lille faddergruppe. En innvandrer, en pensjonist og en homofil småbarnsfar for eksempel. En gruppe som etablerer et trygt og anstendig debattklima med toleranse for meningsbrytning. Det er grunnleggende for vårt demokrati.

Vi har utviklet oss i individualistisk retning, og påtar oss ikke lengre ansvar for hverandre. Større ulikhet er den største trusselen mot et sterkt fellesskap. Vi har alle sammen en bagasje, noen har til og med mer enn hva som er forventet at en rygg skal kunne bære. Hvordan skal vi i Skien, bli bedre til å slå armene om den som trenger det, og bidra til å løfte?

De fleste av oss er jo en del av sterke fellesskap. Enten det er familien, arbeidsplassen, frivilligheten eller annet. Vi stiller opp for hverandre, og stiller krav til hverandre. Vårt kollektive immunforsvar er sterkt, men vi er ikke immune. Hvor mye bagasje hver og en av oss har varierer for hvert enkelt, og på ulike tidspunkter i livet. Likevel skal ikke dét diskvalifisere deg fra fellesskapet. Fellesskap og demokrati er ikke kun for de priviligerte – suksessfaktoren er at det er for alle – og noen av oss har et større ansvar for å skape plass.

Sammen må vi skape et fellesskap, der vi ikke bare lever i den samme byen, men der vi lever i den samme virkeligheten.