Jeg har vært så heldig at jeg har fått gleden av å lede 17.mai komiteen i Skien i to år nå. Altså kun i corona-tid. Det har vært usedvanlig spesielt å legge tilrette for strengere restriksjoner nå 1,5 år inn i pandemien - enn vi gjorde ifjor. Men situasjonen i Skien er alvorlig smittetall-messig nå i mai - så det får store konsekvenser for nasjonaldagsfeiringen. Likevel prøvde vi å utnytte det bittelille mulighetsrommet vi hadde. Det ble gamernes dag rett og slett. Hundrevis av barn og ungdom var med i våre gaming-konkurranser. Det er skikkelig gøy.

Her er min tale fra åpningen. 

Gratulerer med dagen!

Målet til 17.mai komiteen i Skien har vært - å gi så mye 17.mai vi kan til befolkningen, uten å bryte forskrifter og smittevernsregler. Muligheten for arrangement har blitt stadig mindre for hver dag som har gått i mai. Anledningen til å feire fellesskap og demokrati har aldri vært mindre, i fredstid.

Det å avlyse skoletog for 1 & 2 trinn var ekstremt tungt, dette er altså 6 og 7 åringer som skal gå i 17.mai tog med klassen sin for aller første gang.

Jeg vet at alle må bidra, men det er ganske annerledes å gå i 17.mai tog for første gang med klassen din, når du er 9, enn når du er 6.

Å sende ut melding til korpsene om at fritidsaktivitet var forbudt på 17.mai satt i midt i mellomgulvet. Å gi 17.mai til innbyggerne i Skien – er for mange av oss nesten synonymt med korps. Det å ta på seg uniformen for første gang, eller være aspirant å stå opp klokka seks og marsjere kilometervis – er annerledes når du er 9 år enn om du er 12 år.

Å anbefale en avlyst russetid stadfestet avlysningens år. Å skyve på en feiring høres så enkelt ut, men det er ikke det. Å være rødkledd når du skal begynne å studere, er noe helt annet – enn å være rødkledd ved enden av 13 års skolegang.

Båtkortesje, bilkortesje, festmiddag og konsert med publikum. Begeistringen og forventningene var store, men for vårs som er voksne – vi tar det igjen. 17. Mai er fremfor alt barnas dag! Korpsaspiranten er ikke korpsaspirant neste år. Andreklassingen – som heller ikke fikk gå i barnetog i første klasse –, starter i tredje klasse, russetiden ble ferdig før den hadde begynt.

Det må være lov å si høyt: Det er vondt.

På tvers av generasjoner, på tvers av bydeler, på tvers av forskjellighetene mellom vårs mennesker – har vi stått side om side, vi har tatt ansvar, vi har skapt avstand – til hverandre – nettopp for å beskytte hverandre.

Dét er solidaritet, og fellesskap, men det koster – særlig på en dag som denne, der det er nettopp disse verdiene i samfunnet vårt, som vi vil hylle og feire.

Forfatteren Hal Koch sa: Demokrati er mer enn en styreform. Det er en livsform. Det er ikke avstemningene som er demokratiets egentlige styrke. Det er samtalen, og viljen til å finne felles løsninger. Slik sett er vi privilegert i Norge, og i Skien. Styrende myndigheter finner ofte sammen i langsiktige løsninger.

For to år siden – så var det kun 64 % av oss – som avga stemme i valget. Har gapet mellom valgdagen og hvermannsen blitt for stor?

Å inkludere flere i fellesskapet blir vårt viktigste arbeid i årene fremover.

Folkevalgte møter i langt større grad enn før, hatefulle ytringer. Kanskje hater avsenderne staten, innvandrere, Arbeiderpartiet eller det aller meste. 

Jeg tror vi må snakke mye mer om årsaken til hat, for vi må også tåle å lytte til mennesker som skriker, for de har det åpenbart vondt.

Vi har alle sammen en bagasje, noen har til og med mer enn hva som er forventet at en rygg skal kunne bære. Hvordan skal vi i Skien, bli bedre til å slå armene om den som trenger det, og bidra til å løfte?

De fleste av oss er en del av sterke fellesskap. Enten det er familien, arbeidsplassen, frivilligheten eller annet. Vi stiller opp for hverandre, og stiller krav til hverandre. Vårt kollektive immunforsvar er sterkt, men vi er ikke immune. Hvor mye bagasje hver og en av oss har varierer for hvert enkelt, og på ulike tidspunkter i livet. Likevel skal ikke dét diskvalifisere deg fra fellesskapet. Fellesskap og demokrati er ikke kun for de priviligerte – suksessfaktoren er at det er for alle – og noen av oss har et større ansvar for å skape plass.

Når smittevernet tillater det – så må vi mønstre på alle sammen: Det er fellesskapet som er samfunnets kollektive medisin. Nabokjerringa, borettslagsfestene og velforeningenes årlige begivenhet.  Jeg tror svaret på hat er mer fellesskap. Slik at det er vanskeligere å falle ut av fellesskapet. For der fellesskapet blir mindre, er det demokratiet som er taperen. Og demokratiet – det er vårs.

Avslutningsvis.

Mai har vært hard for mange. Men sommeren kommer. Det blir sol – som Ingrid Halle så vakkert sang.

Vår viktigste utfordring fremover er at vi sammen må vi skape et fellesskap, der vi ikke bare lever i den samme byen, men der vi lever i den samme virkeligheten.

Skien, det er vårs. Ingen pandemi kan endre på det.

Nylig fikk jeg svar fra politiet på min anmeldelse basert på et knippe smser fra en kar der jeg ikke sto høyt i kurs. 

Jeg har ingen glede av å påføre mennesker, som kanskje allerede har det vanskelig - enda vanskeligere, men det er et viktig preventivt virkemiddel i å fortelle hvor grensen går. Jeg har forøvrig (jeg tror nesten uten unntak) alltid latt personer få anledning til å treffe meg over en kaffekopp, før jeg velger å anmelde. Ingen har hittil møtt opp. 

Sms`ene som denne mannen sendte meg ble altså vurdert til å være ulovlige, og det ville normalt sett ført til bot, men pga covid-19 forskriften ble det en påtaleunnlatelse med 2 års prøvetid. (unnlatelse av å reise tiltale for en straffbar handling. Når påtalemyndigheten finner at alle vilkår for straffbarhet er oppfylt og anser en person skyldig til straff, kan den likevel unnlate å fremme straffesak og i stedet gi påtaleunnlatelse.)

Covid-19 forskriften til riksadvokaten har nemlig gitt politiet anledning til å i praksis henlegge mer, samt benytte økt grad av påtaleunnlatelser slik at saker ikke skal "hope seg opp" i rettssystemet. Så er det jo kanskje litt underlig at det er såpass ressurskrevende å sende ut en bot, når saken faktisk er ferdig etterforsket, men det er likevel ikke det viktigste her. 

Det viktigste er: Hva lærer vi, hva lærer mannen som sender sms`er - og hvordan kan vi sikre at stadig fler tar del i demokratiet som mange av oss er så stolte av? 

For å ta mannen først. Etter denne dommen ble sendt på lørdags formiddag, så sendte han nye sms`er natt til søndag - så det er iallfall ikke åpenbart en enorm vilje/ønske eller evne til å ta lærdom. Skal vi da si (som så mange før meg har gjort): Nei, noen forstår ikke, lærer ikke - eller ønsker ikke, uansett Odin. Det er rett og slett vanskelig for meg å akseptere. Selv om det kanskje er sånn. Han sier selv at hatet hans overfor homofile er veldig stort og at "de" har fått det for bra. Jeg kan jo på den ene siden humre litt av slike uttalelser, men på den andre siden lurer jeg oppriktig på hva som skal til for at hatet hans blir mindre. At enkelte mennesker (han hadde aldri møtt meg fysisk) oppleves som så provoserende at man setter seg ned, googler opp navn og nummer - for så å skrive det styggeste man kan komme på, fascinerer meg. 

Så.. Hva gjør vi? Uten sammenlikning forøvrig, men i dette tilfellet ser vi at straff ikke fungerer. La oss si at det er en rød tråd blant dem som hatytrer seg. Hva gjør vi? 

I januar hadde jeg en interpellasjon i bystyret i Skien. Den lød slik: 

Ordfører, Hets og hatefulle ytringer øker, spesielt på digitale flater, og spesielt knyttet til kvinner, homofile og innvandrere. Parallelt med dette kan vi lese at det er 12.000 færre personer som stilte til valg i kommune og fylkestingsvalget 2019, som i 2007. Sammenhengen er selvsagt sammensatt, men man gjør seg sine refleksjoner. Uten at jeg dermed tror at det er hele løsningen, så har også vi som kommune på system-nivå et ansvar. Det viktigste arbeidet gjøres av hver enkelt av oss på internett, i kommentarfelt og rundt middagsbordet, men det er behov også for at vi som kommune stepper opp arbeidet noen hakk. Regjeringen Solberg har utviklet en strategi mot hatefulle ytringer, KS har også velutviklet og viktig materiale til bruk for kommunene. Summen av tiltak bør systematiseres, videreutvikles kommunalt og sørge for at vi bretter opp ermene lokalt. Ord betyr noe, og vi må ta det på alle høyeste alvor. Vil ordføreren ta initiativ til at Skien kan igangsette et arbeid som kan munne ut i en handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger?

Svaret jeg fikk fra ordføreren var dette: Ordfører mener at interpellanten tar opp et viktig og svært aktuelt tema. Så gjøres det mye bra, men kanskje ikke godt nok.

Ordfører ønsker å sende interpellasjonen til kommunedirektøren, og be om at kommunen, så snart det er mulig ressursmessig og personellmessig, tar en gjennomgang av sitt arbeid på dette området, og kommer med en tilbakemelding til bystyret til hvordan hun ser for seg at vi kan forsterke innsatsen mot hatefulle ytringer og holdninger. Kanskje er det i form av en handlingsplan, kanskje har hun andre verktøy og virkemidler som heller bør intensiveres og styrkes. Uansett skal bystyret få debatten om det.

Det er godt å få drøftet dette kommunalt. Men jeg er usikker på kommunens virkemidler. 

Avslutningsvis: Jeg klarer meg helt fint. Det er ikke synd på meg. Jeg kan til tider oppleves provoserende, og jeg velger å bruke stemmen min høyt på spørsmål som for mange kan være ømtålelige. Det unnskylder selvsagt likevel ikke ordforrådet jeg opplever brukt mot meg. Jeg tipper 98 % av drøye henvendelser dreier seg om at jeg er gift med en mann og hva mennesker mener om det, helt uavhengig av den politiske saken som gjorde at man tok kontakt.

Så hva gjør jeg? Jo, jeg har imidlertid fått en noe lavere grense før jeg sletter mennesker fra Facebook, blokkerer dem fra messenger eller telefon, e. For i min frustrasjon over ordskiftet, så ryker det jo også med noen som beveger seg langs grenseland - og som jeg kanskje burde akseptert. Jeg håper jo det er lang vei til en mer lukket politisk tilværelse for folkevalgte. Hele prinsippet for demokratiet vårt er nettopp kontakten og de korte linjene det er mellom folk og folkevalgte. 

Hva er vår kollektive verktøykasse?

Hvordan sikre at flere blir med i demokratiet samtidig som vi innehar et visst sett med spilleregler? Hvor var dette hatet før - og sett at det er teknologien som gjør at terskelen er lav og hatslusene konstant står åpne, må vi da også bruke teknologien til å lukke det? 

Jeg har flere spørsmål enn svar, men jeg har et genuint ønske om reelle muligheter for hvordan vi kan bidra for å få flere inn i demokratiet, med et visst sett spilleregler. 

Var det en klok dame som sa til Trine Almenning (leder av utvalg for helse) og meg - i våre "Samtaler om selvmord" som vi hadde i sommer. 

Oppmot 25 personer delte av sine erfaringer, og gav oss kloke råd om hvor systemet, enten medmennskene eller det offentlige sviktet. Vi samlet samtalene sammen, og presenterte 12 tiltak på verdensdagen mot selvmord 10 september. En skikkelig fin måte å utvikle politikk på, og som vi nå vil ta videre med nytt tema, les mer om det mot slutten. 

Men tilbake til selve verdensdagen den 10 september. 

Jeg sto på scenen i Ibsenhuset og sa dette cirka kl.19: 

"Jeg tror at vi alle har et ansvar for å fortelle. Som regel kun til kjæresten, naboen eller kollegaen, men noen av oss – kanskje et større ansvar til å være offentlige om at historiene også får gode avslutninger. Jeg er en av de historiene, og jeg har lært, på sett og vis, – at det er viktig at jeg forteller om det."

Kl.20.30 mottar jeg en bildemelding fra en bekjent, med bilde av et glass med tabletter og alkohol. Det var så vidt det gikk bra, og da jeg satt på akutten samme kvelden, som jeg få timer før hadde presentert tiltak - måtte jeg tenke over hvilke tiltak som kunne ha hjulpet akkurat den bekjente som akkurat denne kvelden syntes livet ble for tøft. 

Min påstand er at folk flest får hjelp hvis man er akutt suicidale, men alle får ikke hjelp som hjelper. 40 % av alle selvmord skjer mens mennesker er i behandling. De får altså hjelp, men får de hjelp som hjelper - og hva er det? 

Det vil være tusenvis av ulike svar på det. Men for en hel del som forteller om selvmordsforsøk, så dreier det seg om byrden man påfører sine nærmeste - fordi man har trøbbel i tankene. Det er en alvorlig vei å begynne på. Hadde man tenkt sånn hvis man var revmatiker? Diabetiker? "Nå har jeg så mye vondt i ryggen, at det er bedre for familien min at jeg dør?"  - Nei, trolig ikke. 

Man vil ikke dø, men man vil heller ikke leve fordi man ser ikke for seg en fremtid. Vi, som har landet og lever i den fremtiden vi en gang ikke så for oss, har et ansvar for å fortelle om det. Det blir bedre, selv om det er umulig å forstå akkurat nå. Den beste utveien, er aldri å avslutte livet.

Trine Almenning og jeg inviterte som sagt et knippe mennesker hjem i sofaen, to ganger i uka – for å gi oss innspill. Hva funket for deg? Hva fungerer ikke i vårt system? Hvordan kan vi sikre mer åpenhet?

Det var prester og muslimer, pårørende og etterlatte, psykologer og barnehageansatte. Alle med et felles mål om å bidra – for å endre. Anbefalingene kan du lese i sin helhet nederst. 

Iallfall - jeg er så stolt over at mange av disse anbefalingene nå er i prosess. Vedtatt i kommunen, og gradvis igang med å iverksettes. 

Vi skal være den ærlige byen, den byen der syk i tankene, er likestilt med syk i ryggen. Den byen som forteller hvordan vi faktisk har det.

Når corona tillater det, så vil vi igang med en ny runde med sofasamtaler. Denne gang med pårørendeperspektivet i fokus. Ikke nødvendigvis til mennesker som er suicidale, men hele pårørendeperspektivet. Varden hadde en glimrende artikkel på lørdag, som fortalte om noen av dem. Å være tett på sykdom på den ene eller andre måten gjør noe med deg. Både som arbeidstaker, omsorgsperson og medmenneske. Du gir og gir, og mange ganger får man my igjen, men for noen - sjeldent. Hvordan kan vi som kommune være den som sikrer pårørendeperspektivet i sakene våre? Hvordan kan vi bli den kommunen som løfter de helt konkrete problemstillingene som pårørende står i? Hvordan få dem til å makte, og holde ut? 

Dette er spørsmål jeg gleder meg til å få innspill på. Smått og stort. Mange har kjent disse problemstillingene på kroppen, det er egentlig den eneste kvalifikasjonen man trenger. Hvis du går med noen innspill i magen - så ta gjerne kontakt, sofaen min er stor :-) 

Tiltak for forebygging av selvmord og psykisk uhelse

i Skien kommune

Verdensdagen for selvmordsforebygging - 10. september 2020

1. 1.      Råd for psykisk helse og folkehelse – satt i system

Det opprettes et eget råd for psykisk helse. Dette skal fungere som høringsorgan for politiske utvalg og bystyre, på lik linje med øvrige kommunale råd. Det skal jobbes systematisk med erfaringskompetanse i alle deler av kommunen for å fremme god psykisk helse og folkehelse.

1. 2.      Bygging og trygging av foreldre

Foreldrekurs via helsestasjonene skal tilbys alle foreldre, prosjektet «Foreldrestyrke» bør vurderes rullet ut i hele kommunen. Mental Helse sitt telefontilbud «Foreldresupport» gjøres kjent i kommunen.  

1. 3.      En ærlig by

Det igangsettes en informasjonskampanje i sosiale medier der Skien er byen vi skal være ærlige om hvordan vi har det. Det skal være like naturlig å ha vondt i tankene, som det er å ha vondt i ryggen.

1. 4.      Elever som lærer om grensesetting

Alle skoler skal ha besøk og opplæring i og av senter mot incest og seksuelle overgrep på grunnskolen. Barnehager bør også vurderes som systematisk opplæring og til alle. Det må utvikles et tilsvarende tilbud på riktige årstrinn, knyttet til rus og psykisk helse. 

1. 5.      Tette hullene i psykiatrien

Forholdet mellom akutt-team, legevakt, DPS/privatpraktiserende psykologer, fastlege, enhet for psykisk helse og livsmestring samt rask psykisk helsehjelp må gjennomgås. For mange mennesker faller mellom disse behandlingstilbudene.

1. 6.      Tette hullene mellom stat og kommune

Mennesker i sykehus/fengsel/rusbehandling som om er ferdig behandlet, må systematisk sikres kommunal oppfølging i forhold til bolig, oppfølging, telefon, ressurspersoner og aktivitetstilbud. Dette må være på plass før personen skrives ut av statlig behandling.

Det bør vurderes å etablere en avklaringsenhet knyttet til utskrivningsklare pasienter innenfor disse områdene og psykisk helse.

1. 7.      Vi må lære barna å mestre livet

Livsmestringsprogram i skolen må gjennomgås for å sikre målrettet og ønsket effekt. Program som eksempelvis «Zippy», «Kjærlighet uten grenser», «Olveus», «MOT», må bidra til å sikre at barn utvikler et språk for følelser. Dette skaper trygge barn med god selvfølelse og hjelper barn til å takle motstand – også når livet er dårlig. Det bør vurderes om det er eksterne bidragsytere, kontaktlæreren eller en kombinasjon som gjennomfører oppleggene.

1. 8.      Minoriteter og psykisk helse

Det må igangsettes et særskilt prosjekt knyttet til minoriteter og psykisk helse.

1. 9.      Faddergruppe for hver nye innflytter i Skien

Det igangsettes et prøveprosjekt med «Faddergruppe» for hver nye innflytter i Skien kommune. Innhold, organisering og ansvar må utredes.

1. 10.  Kompetanseheving hos kommunens ansatte

Det gjennomføres opplæring for alle kommunalt ansatte i

a) VIVAT – kurs i akutt selvmordsforebygging

b) Ernæring og sammenheng med psykisk uhelse

1. 11.  Hjelp til selvhjelp

Det utarbeides og distribueres en felles oversikt over alle lavterskel tjenestetilbud i Skien. Rask psykisk helsehjelp, familievernkontor, Kirkens SOS, Mental Helse hjelpetelefon, nærmiljøsenter, frivillighetssentraler, bydelshus,

1. 12.  Psykiatrisk legevakt

Det må ses på hvilken måte legevakten i større grad kan bidra i det akutte psykiske helsearbeidet. I dette bildet skal det også ses på om det kan være hensiktsmessig å opprette en egen utrykningsbil (psykebil) til akutte behov ved psykisk sykdom.

Etter nye retningslinjer vedtatt av et enstemmig bystyre 05.03.20, befestes det at for å motta tilskudd må man ha en åpen, demokratisk organisasjon – der alle kan være aktive og alle kan påta seg verv, uavhengig funksjonsevne, etnisitet, kjønn eller seksuell legning. (Ikke et helt urimelig krav).

Helt konkret dreide det seg om anledningen til å søke refusjon fra VAR-avgiftene.

Dette vedtaket skapte interessante og viktige diskusjoner knyttet til trossamfunns egen trosfrihet og hvordan et teologisk grunnsyn i en menighet ofte henger sammen med en praksis. (Eks. trossamfunn som holder fast på at det er mann og kvinne som er riktig samlivsform, vil ofte ikke ha homofile i ledende roller i sitt trossamfunn). Jeg mener likevel at det er viktig å befeste at trossamfunn skal ha full anledning til å tro på det man vil. Det er likevel et stykke derfra til diskusjonen vi nå står i, som er om alle har en teoretisk og en praktisk mulighet til å delta uavhengig av kjønn, etnisitet/hudfarge, funksjonsnivå, eller seksuell legning.

Er det en menneskerettighet å kunne påta seg verv i et trossamfunn? har enkelte spurt meg.

Nei, mener jeg.

Men er det en menneskerettighet å få tilskudd fra det offentlige?

Nei, mener jeg til det også.

Som kommune har vi ansvar for å legge til rette både for trosfrihet og antidiskriminering. Så gir ulike lovverk ulike rettigheter og beskyttelser. Eksempelvis med saken der Stortingets utredningsseksjon vurderte om Stortinget selv hadde anledning til å sette som krav en viss andel kvinner i styret til muslimske trossamfunn, noe de hadde anledning til. Kanskje er vi inne på hva Stålsett-utvalget i sin utredning konkluderte med, nemlig at: "Kravene til tros- og livssynssamfunn når det gjelder å overholde regler i andre lover, er svake og lite tydelige".

Samfunnet og statens rolle, finansieringsordninger og norsk lov – truer ikke religionsfriheten.

Det er jo ikke slik at en ved å stille krav til støtte, dermed forbyr en bestemt religion eller tro. Det er legitimt at samfunnet knytter betingelser til økonomisk støtte.

Dersom Skien kommune skulle opprettholdt sine avslag til trossamfunn der ikke alle hadde anledning til å påta seg verv, så er ikke det et nei til Ungdom i oppdrag, eller konservative kristne eller en bestemt teologisk profil. Det er en klarere styring av offentlige ressurser. Men antakelig bør en slik vurdering gjøres på et overordnet sentralt nivå. 

Likevel, alle må faktisk tåle debatt. Det har lesbiske, homofile og liberale kristne måtte tåle i alle år.

Europeiske menneskerettigheter artikkel 9 (2) gir adgang til å begrense religionsfriheten, for å beskytte andres rettigheter og friheter. Samtidig så er det en viktig verdi ved det norske samfunn at man hegner om det livssynsåpne samfunn. Mange land har ikke gjort det, med svært uheldige utfall. Frankrike er et av dem, der trossamfunn i praksis ikke får støtte fra staten, men som kulturforeninger med en forventning om å tilpasse seg samfunnet. På mange måter er Norges politikk på feltet Frankrikes motstykke der man får økonomisk støtte som trossamfunn uten å krype og be for beslutningstakere. 

Vi må erkjenne at mange religiøse miljøer dessverre har grunn til å ha dårlig samvittighet overfor både homofile, lesbiske, men også i høyeste grad kvinner og likestilling. Mange modige menn og kvinner har gitt historiene et ansikt, der det har blitt fortalt om systematisk diskriminering og behandling. I ytterste konsekvens har det ført til selvdrap, der forholdet mellom egen tro og egen identitet ble for vanskelig.

Hvordan skal vi aktivt motarbeide diskriminering, samtidig som vi understøtter et aktivt livssynsåpent samfunn?

Jeg tror på dialog og å styrke en gjensidig forståelse. Jeg tror på mer forsterket samarbeid fremfor å bygge fronter. Det jeg nemlig er mest bekymret for i denne debatten, er polariseringen den skaper i samfunnet. Det å skyve mennesker ut av det store «vi», kan gjøre meninger mer ytterliggående enn om man utfordres fellesskapet. Det er svært få av oss som står med «God hates fags» skilt, eller har et utsvevende seksualliv ikledd regnbuens farger. De aller fleste av oss koker de samme type poteter, vasker endeløse skittentøyskurver, og kjører til og fra barne og ungdomsaktiviteter hver ettermiddag og kveld.

Men disse problemstillingene, må også i stor grad løftes sentralt. Blant annet nettopp derfor har Arbeiderpartiet på stortinget foreslått at alle tros-og livssynssamfunn skal ha en samfunnskontrakt med det offentlige der forpliktelser om demokratiske prinsipper, åpenhet, likestilling mv. skal inngå, i tillegg til en fastsatt dialog. Noe av dette kan vi definitivt starte på lokalt allerede.

Jeg mener kommunen må sette seg i førersetet for å skape dialog med byens tros – og livssynsamfunn. Ikke med pekefinger på hva som er rett og galt, men for å bli kjent med hverandres utfordringer, bygge broer, og forsterke samarbeidet for den byen vi bor i og er så glad i. Samtidig så må vi erkjenne at ordningen vi har hatt med refusjon av VAR-avgifter, kanskje ikke har fungert optimalt. Kanskje er det andre ordninger som kan treffe frivilligheten bedre. Det bør sjekkes ut.

Arbeiderpartiet har derfor, sammen med partiene i posisjon (SV, SP, KRF, MDG og V) tatt initiativ og vedtatt følgende forslag i dagens (26.11.20) utvalgsmøte for kultur, idrett, friluft og frivillighet (UKIFF):  

1. Administrasjonen bes utrede alternative økonomiske tilskuddsordninger til «refusjon av VAR-utgifter».

Frem til ny sak om alternative tilskuddsordninger følges gammelt regelverk for refusjon av VAR-avgifter, med to unntak:

a) Tilskuddsberettigede skal ikke direkte eller indirekte motta refusjon av VAR-avgifter to ganger.

b) Organisasjoner som er lukka, det vil si: organisasjoner som ikke er åpne for allmenheten å delta i.

2. Skien kommune nedsetter et politisk ledet dialogforum, fra UKIFF, for alle tros og livssynssamfunn som mottar offentlig støtte.

Målet for et kommunalt dialogforum er å forstå hverandre og forsterke samarbeidet mellom kommunen og kommunens tros – og livssynsamfunn.

3. Dialogforumet skal ikke overta det gode arbeidet STL (samarbeidsrådet for tros og livssynssamfunn) gjør, men knytte relasjonen mellom det offentlige og byens tros og livssynssamfunn.